Å bli bedt om å være forlover er gjerne ansett som en stor ære, og vanligvis spør man en av sine nærmeste venninner eller et familiemedlem. Den vestlige tradisjonen med forlovere kommer antageligvis fra romertiden. Man måtte ha ti vitner, og disse ble kledd opp likt som bruden og brudgommen for å forvirre onde onder slik at de ikke skulle vite hvem som giftet seg. De kvinnelige forloverne bar ikke slør, men var pent kledd – og vitnene måtte være beredt på å ofre sin egen sjel for å redde brudeparet (!).
I senere tid reflekterte gjerne antallet forlovere hvor velstående familiene som giftet seg var, mens her i Norge var vi litt mer moderate og nøyde oss ofte med en forlover for hver av brudefolkene. Nå har det blitt vanligere med to eller tre forlovere hver, men det er sjeldent at vi har 6-12 hver slik som det kan være i formelle amerikanske bryllup. Fremdeles er det slik at forloverne ikke bare har sosiale oppgaver, som oftest er det disse som signerer som vitner på prøvingsattesten i forkant av bryllupet.
Les også: Bryllupstradisjoner: Hvorfor har vi hvit brudekjole, brudebukett og gifteringer?
Comments are closed.